På skolen skulle Ivan Olsen og de andre lære bokstaver og alt sånt. Men det gikk ikke så godt. Ikke for Ivan Olsen i hvert fall. Han kunne ikke huske hva bokstavene hette. Han syntes de lignet hverandre alle sammen, og når de sto i boka, så de ut som maur som sto i lange rekker. Nesten alle de andre barna kunne lære bokstaver, og noen av barna kunne lese i ordentlige bøker.Men Ivan Olsen kunne ikke lese noe som helst. Han satt bare og svettet i hendene mens han prøvde å huske hva bokstavene hette. Ellers var læreren grei. Han hjalp Ivan så godt han kunne, men det hjalp ikke så mye.
– Det er så kjedelig å lære bokstaver, sa Ivan til læreren. Kan vi ikke heller gjøre noe annet?
– Nei, sa læreren, – det står visst i loven, og loven må man jo følge.
– Jeg er en ganske alminnelig mann som ikke kan forandre noe som helst.
– Det var synd, sa Ivan, – for jeg får visst aldri lært meg alle de tusen bokstavene.
Fra Ole Lund Kirkegaard: Gummi-Tarzan
