Frøet er lagt i jorda …
Masteroppgaven min er et bittelite frø. Bittelite. Men det er i det minste lagt i jorda. Og det er fint. Jeg har faktisk ikke gjort noe konkret med prosjektet mitt siden siste samling. Eller har jeg det? Er konkret kun å skrive? spør jeg meg selv. For på mange måter tror jeg visst det. Jeg vil se en haug med ark fulle av tegn, setninger, overskrifter og tydelige kapitler. Dersom jeg nå strukturer tanken min på den måten som jeg hevder og forfekter at lærere skal trene elevene sine, ser jeg at det ikke er helt riktig. Hvis jeg setter opp et tankekart over hva jeg har foretatt meg så langt, kommer et annet bilde enn frøet i jorda fram. Det dreier seg mye om strategier for å lære. Skal vi finne en retning på det vi arbeider med, må vi tydeliggjøre målet. Men tanken på at det skjer noe med frøet som modnes i bevisstheten uten at vi gjør noe synlig fysisk, skal ikke utelukkes. I utgangspunktet dreide min masteroppgave seg om å modellere sjangerferdigheter i skriving i skolen. Det gjør det ikke lenger. Det er prosess.
Tilbake til den synlige strukturen: I midten på et stort ark setter jeg opp” Lærebok i hvorfor vi skal lære elevene sjangerskriving”. I mange bobler rundt kan jeg argumentere for hvorfor dette er viktig. Elever vokser ikke minst opp i et samfunn som i stadig større grad er basert på tekst på alle kanter. Sjangre er i endring og utvikling, og sjanger kan defineres som en tekstart som er styrt av visse konvensjoner som over tid manifesterer seg som teksttradisjoner. (Knudsen og Aamotsbakken 2008). Det er viktig at vi bidrar til forståelse for elevene når de skal orientere seg i dette landskapet. Vi kan ikke bare si til elevene at de skal skrive et dikt fra juleferien uten å forklare dem og modellere for dem hvordan et dikt bygges opp. Dette er ferdigheter de aller fleste må lære, og trene på.
Så kommer motargumentet. Tidligere har jeg gjennom GAN Aschehoug bidratt til utgivelsen av Så blekket spruter. Det er et læreverk i skriving som nettopp baserer seg på gode modelltekster, og tydelig veiledning til elevene om hvordan og hvorfor en tekst er bygget opp som den er. Bøkene kom ut i fjor, og jeg har tett kontakt med forlaget med tanke på flere utgivelser innenfor dette området. Men så langt er ikke etterspørselen som forventet. Skolen er fortsatt på ”hjelp vi må få bedre resultater på nasjonale leseprøver”-bølgen. Det er lesingen og lesestrategier som er bestselger på læreboksiden fortsatt. Og dermed må jeg tenke på nytt. Skolen er ikke moden for mitt produkt. Enda.
Samling nummer to på masterstudiet i faglitterær skriving for 09-kullet ble innledet med besøk i norsk faglitterær forening. Vi presenterte oss, og ”pitchet” våre prosjektideer. Da jeg presenterte min, var det ikke lenger den opprinnelige ideen om en lærebok i modellskriving som kom. Frøet i jorda hadde fått noen uker på seg, og gjennom samtaler med min redaktør i GAN Aschehoug, hadde vi altså lagt de opprinnelige tankene på is. Det handler om forlagsøkonomi, tilbud og etterspørsel. Her har jeg fått viktig læring til studiet jeg holder på med. Kanskje bør jeg tenker mer på at læremidler ikke lengre bare utgis i bokform, i dag er den største ekspansjonen på nett. Det fører til at jeg må tenke i flere retninger sammen med forlag som er aktuelle å samarbeide med. Mye av det jeg har lyst til å formilde kan også egne seg på en god ressursside på nettet.
Frøet i mitt hode har utviklet seg til å bli tanker om hvordan anskueliggjøre de gode lærere. Jeg vet gjennom erfaring som øvingslærer og veileder for ferske lærere at det er et skrikende behov for å se praksis med egne øyne. Hva gjør en god lærer god? Tankene mine kretser mer og mer om å lage kokeboka som visualiserer den gode praksis. I 2007 skrev jeg og Mari Steen-Paulsen en superenkel liten bok som heter Veiledet lesing, metodehefte og DVD. Vi forenkelt og forklarte, og filmet i tre skolestuer. Det har ført til at vi har reist land og strand rundt i landet og holdt kurs for lærere om denne formen for tilpasset leseopplæring. Det har vært en bro fra fagstoff til praksis. Akkurat sånn som jeg tenker at min formidlingsrolle skal være.
Så da det ble min tur, var ”picthen” klar: Hva gjør de virkelig gode lærerne? Kokebok for god praksis i skolen. Men jeg fikk mer ut av besøket hos Norsk Faglitterær forfatterforening enn som så: Det fins stipender man kan søke på når man oppfyller visse kriterier! Som for eksempel å ha utgitt over 100 sider faglitterært stoff. Jeg har jo faktisk skrevet bok tidligere! I april i år kom Skolestartboka ut på Cappelen Damm. Den er på 144 sider, og dermed er jeg kvalifisert som søker både på medlemskap i foreningen, og kan søke prosjektmidler. Gjett om jeg var kjapp i vendingen og gjorde det. Jeg fikk svar – og får både medlemskap og plass i søkerkøen. Svar får jeg i februar. Det hadde vært deilig, det. Kjøpe seg litt tid i hverdagen. Skape balanse som jeg så sårt leter etter.
