Å åpne et viktig spørsmål – og samtidig gi svaret
Hvem er jeg som fagperson? Jeg har forundret meg mange ganger de siste årene om hvorfor i all verden det er slik at mine jevngamle lærervenninner plutselig tar sine mastergrader en etter en. Hva skal vi med enda mer utdanning? Vi er voksne damer, har kjent hverandre over tjue år, fulgt hverandre som yrkesaktive, dobbeltarbeidende småbarnsmammaer. Vi har delt sorger og gleder både i arbeidsliv og hjemmeliv. Jeg husker samvittighetsfulle refleksjoner om ikke å være borte fra arbeidet i skolen, til tross for syke småunger og tilhørende egen utmattelse. Jeg minnes gode diskusjoner rundt elever, pedagogikkens mange utfordringer. Vi tilhører virkelig en generasjon som ikke har spart oss selv. Jobbene skulle gjøres, og det skulle være topp kvalitet på det vi leverte fra oss. Stappfulle av samvittighet. Og virketrang. Jeg har som de andre venninnene begynt på min mastergrad … Jeg vil skrive, formidle – mastergraden er innen faglitterær skriving. Men jeg har ikke noe svar på spørsmålet jeg selv stiller. Annet enn at det bekrefter ideen om at menneskene er nysgjerrige av natur, kanskje?
Årene har gått, barna har vokst ut av redet, og mannen har sjekket ut av hjemmet til fordel for en yngre kvinnelig versjon. Tilbake står i dette tilfellet jeg og betrakter meg selv og venninnegjengen i fugleperspektiv. Vi har definitivt ikke sjekket ut av hjemmene våre. Neida, vi holder på som før og sørger for at det er et trygt rede for de som fortsatt ønsker å komme hjemom for omsorg og mammastell. Men i tillegg vil vi altså noe mer. Fortsette å lære, se tydeligere, utrette mer. Nå skal tittelen på masteroppgaven min spisses og tydeliggjøres. På en setning eller to skal jeg kunne uttrykke hva jeg vil skrive om, på en måte som ”selger” og tenner en forlagsredaktør på jakt etter en ny ”Sofies verden”.
Først må jeg tenke litt mer på årene som ligger bak meg. Hva skjedde egentlig? Årene før familien oppløste seg, kan jeg se at jeg virvlet inn i en orkan. Jeg jobbet mer og mer, lærte mer og mer, skrev, holdt kurs, engasjerte meg mentalt i faget mitt. Ble det en flukt, tro? Var dette min ”vei” ut av ”for mye” omsorgsmammaliv? Nei, jeg tror ikke det. Vi kan ikke være nok til stede for barna våre. Men vi kan ta for mye i når det dreier seg om engasjement i livet utenfor. Jeg arbeider nå med å sette grenser for meg selv i forhold til hvor mye jeg skal være på hvert av stedene, hjemme – på jobb – og i forhold til egen utvikling i form av studier. Det er en krevende øvelse. Men hvis jeg skal fullføre den påbegynte mastergraden, må jeg finne balanse.
På høstens første mastersamling i formidling og forleggeri, har jeg satt klamme rundt et viktig spørsmål i notatene mine:” Å åpne et viktig spørsmål – og samtidig gi svaret.” For foreleseren som sa det, handlet det om å spisse selve masteroppgaven. For meg gir det dobbel betydning, og bekrefter min refleksjon om balanse. For det er overordnet sett mitt viktige spørsmål. Om jeg skal klare å spisse budskapet i en masteroppgave som i sin tur skal utgis i bokform, må jeg lage en ramme for meg selv, jeg må lage en fordelingsnøkkel som rimer med min virkelighet. Ellers kan det ikke gå. Hvem er jeg som fagperson, yrkesaktiv og privatperson? Hvordan skal jeg mestre alle rollene?
Som fagperson er jeg en som kan være med på å bygge bro fra de som fordyper seg i forskning. Jeg kan bidra med fortolkning, forenkling og forklaring. Det engasjerer meg virkelig. Jeg kan bidra til at lærere som leter etter god praksis i eget klasserom ser muligheter og ikke bare begrensinger. Å være sammen med barn er i all hovedsak å få påfyll. Mange lærere sliter med krav og føringer fra ledelse og stat. Om jeg kan skrive lærebøker og holde kurs som åpner for at lærere ser seg i stand til å få til en forbedret praksis, har jeg lykkes. Som yrkesaktiv ved siden av (for det er få faglitterære forfattere som ikke har full jobb ved siden av) må jeg dessuten klare å holde fokus. Jeg må derfor sørge for å ha et arbeid som støtter det pedagogiske arbeidet jeg vil videreføre. Enn så lenge er den biten på plass. Så var det privatlivet, da. Det skal forbli privat. Men jeg har lært at mye handler om formidlig og kommunikasjon også der. Gi litt mer av seg selv, sette ord på – ikke bare å holde tanker og ord inni seg.
