Metaforen ”fra børs til katedral” er blitt aktuell for mange av oss som er studenter på faglitterært forfatterstudiet på høgskolen i Vestfold. I høst har vi arbeidet fram prosjektbeskrivelsen til masteroppgaven vår. Et viktig mål er at den faktisk skal utgis på et norsk forlag. Mange av oss har erkjent at den veien fram til utgivelse er lang, og til dels kronglete. Metaforen jeg nettopp refererte til, handler om at en forlegger må tjene på utgivelsene sine (børs) – på samme tid som den kulturelle bredde skal ha vekst og næring (katedral).
Alle studentene jeg går sammen med, er slik jeg kjenner dem mennesker med stort engasjement og kunnskap innen sine felt. Etter som prosjektbeskrivelsene har vokst fram i høst, ses dette tydelig. Vi har arbeidet for hverandre som eksterne konsulenter for å være fødselshjelpere for de samme prosjektene. Litt nølende har vi nok erkjent at det var en vanskelig line å balansere på. Ubehagelig kanskje også? Vi ser jo hverandres intensjoner og vet at i den ideelle verden er emnene aktuelle og viktige som framtidige utgivelser. Samtidig vet vi så godt at det er få som slippes gjennom nåløyet, mange er de manus som refuseres hvert eneste år. Redaktører og utgivere sliter til tider med de samme frustrasjoner. Kommersialiseringen preger bokbransjen.
I fjor sommer pratet jeg med en av mine tidligere lærerkolleger. Han hadde sammen med dyktige fagfolk skrevet manus til et bokprosjekt som var knyttet til en tv-serie han snart skulle framstå som hovedperson i. Prosjektet hadde utvilsomt katedral i seg. Det dreier seg om serien Blanke Ark. På det tidspunktet visste ikke markedet at det også var et børsprosjekt. Forfatterne selv ønsket å ha boka klar til serien skulle starte påfølgende høst. Fordi jeg selv hadde kontakt med to store forlag på den tiden, prøvde jeg å bidra til fortgang i prosessen. Men det samme svaret kom; det var ikke verken plass eller tid på det daværende tidspunkt. Han fant et mindre forlag og rakk å gi ut boka før serien kom på tv. I dag seiler samme forfatter seg inn på Bokhandlerforeningens Bokliste som nummer 4 etter to uker på markedet med nok en boktittel. Han er blitt rikskjendis, så nå er det ingen som lurer på om han er både børs og katedral …
Mitt masterprosjekt er også rammet av dårlige tider på børsen. Jeg har en stor tro på at lese- og skriveopplæringen i norsk skole i sterkere grad enn hva som er tilfellet i den skolen jeg kjenner til – må skje parallelt. I de siste årene har det vært utgitt mange lærebøker som vektlegger leseopplæringen og betydningen av å etablere gode lese- og læringsstrategier hos elevene. Jeg ønsket derfor å lage lærebøker som framhever betydningen av læreren som en god skrivemodell for elevene. Jeg ville lage bøker som viser elevene vei til hvordan de skal skrive gode tekster i ulike sjangre. Men etter diskusjoner med forlaget jeg har samarbeidet med tidligere, får jeg vite at tiden ikke er moden for dette ennå. Det selger ikke godt nok.
Prosjektbeskrivelsen min endret seg etter dette. Jeg har i stedet spurt meg selv hva jeg ville ønsket meg dersom jeg var fersk lærer uten praksiserfaring. Hva gjør en god lærer god? Hva er god praksis? For meg er denne ideen god. Tenk om jeg kan kombinere film og tekst i et lite hefte som er broen over til god praksis? Så får vi se om forlaget har tro på at dette skal bli bok, da.
Vi hørte Hanna Helset snakke om sin bokutgivelse ”Generasjon sex” på høstens siste samling på Bakkenteigen. Så deilig det var å høre henne bekrefte at det å få tro på ideen sin ved å stille seg spørsmål om temaet hun ville belyse fra alle kanter, og samtidig tilføre viktige bidrag til samfunnsdebatten rundt dette spørsmålet. Slik ble det bok for hennes del. Men hun pekte på en like viktig faktor, nemlig redaktørens rolle. Det er få av oss som lirer av oss et manus uten å ha eltet og knadd. Heldigvis. Jeg er overbevist om at det å gi og få tilbakemeldinger, bruke strategier for oppbygging, flytte på elementer og tekstblokker, er det som gir det gode resultat i bokform. Vi trenger hverandre for å få fram budskapene våre – kommunikasjon er en øvelse som vi aldri blir mestre i!
Å komme inn i katedralen er vanskelig. Men når du er der inne, er det høyt under taket. Da oppleves en raushet og en omsorg som er av stor betydning for å få fullført prosjektene. Mine venner i forlagene, redaktørene, har tatt vare på meg og utviklet meg. Jeg har opplevd tydelighet og grenser, men også en positiv evne til å lytte og bli tatt vare på.
Arne Magnus i Aschehoug holdt nylig en tale hvor han fortalte om maleren Gustav Wentzel. Han malte vakre landskap fra osloregionen rundt 1900. Verdiene av maleriene hans er i dag svimlende. Selv nøt han ikke den økonomiske oppturen. Tvert i mot opplevde personlig konkurs, og egen familie i oppløsning. Rundt ham fantes ingen malernes Forfatterforening, eller malernes Forleggerforening. Siden etterkrigstiden har det norske samfunnet utviklet gode støtteordninger for utøvende kunstnere og forfattere.
På denne måten er forfatteren sikret inntekter også i de årene han eller hun ikke produserer. Hvis boka selger, da … Wentzel fikk ingen ting.
